Det går opp og ned i livet

Eksamensutstilling og jobbsøking kommer nærmere og nærmere med altfor raske skritt!!  Det er utrolig spennende og jeg ser virkelig fram imot det. Men noen dager tar angsten for å mislykkes motet helt ifra meg, og jeg blir livredd for ikke å bli ferdig i tide, for at jeg skal stå der på eksamensutstillingen med et halvbra produkt og føle at jeg ikke har noe der å gjøre. Angsten sier at jeg ikke kan noenting, at jeg ikke duger, at ingen vil ha meg osv. osv. Dette tør jeg skrive offentlig her, for jeg er sikker på at de fleste opplever slike dager nå og da. Da er det toppen å ha en venn på skolen som kan sette nytt mot i meg igjen. Jeg skrev ned noen av hennes ord, og har lagt de til som bakgrunn på telefonen. Føles som det kan behøves i disse innspurt tider. Det er så sykt hardt press fra alle kanter, og det er bare å koble bort følelsene og tvinge meg til å ha tro på det jeg gjør, tro på at de valg jeg tar er rette, og at eksamensarbeidet blir et strålende produkt som jeg kommer til å være stolt av på utstillingen! Tro på at det fins en jobb der ute som passer til meg, som bare venter på at jeg skal fylle den plassen, fordi jeg er som jeg er og ingen andre kan være meg!